Mitt møte med en annen kultur

For omtrent seks år side så reiste jeg til Pakistan. Broren min og søsteren min skulle gifte seg. Jeg hadde gledet meg hele året, jeg skulle få se bestemor, bestefar, onkler, tanker, kusiner og fettere!

Det var en lang flytur som var litt annerledes, jeg var vant til å ha mange norske personer rundt meg, jeg var vant til å snakke norsk. Nå satt jeg på et fly der 90% snakket urdu, og mamma sa at jeg måtte begynne å snakke urdu. Jeg kunne jo språket, jeg hadde snakket det siden jeg begynte å prate, men jeg hadde vendt meg til å snakke norsk siden jeg gikk på en norsk skole.

Når jeg kom til flyplassen så ble jeg møtt av mange mennesker, jeg trodde jeg skulle møte mange kjente ansikter og et kjent miljø. Men det skjedde jo ikke, jeg kjente igjen de færreste og det var ikke det jeg husket fra mitt siste besøk. Det var mange lukter på en gang, det var en søt lukt, en litt sur lukt og en vondt lukt. Alt dette blandet ble litt mye, jeg holdt på å falle sammen. Det var alt for mye på en gang, varmen, menneske mengden og lukten. En av kusinene mine, som jeg husket, så at jeg hadde et litt rart ansiktsuttrykk. Hun greide ikke å la vær å le, jeg hadde blitt så annerledes.

Vi dro hjem til bestemor og bestefar det var annerledes, husene var ikke laget av tre som de fleste husene i Norge, de var laget av stein og man kunne gå på taket! Man kunne til og med dra fra et tak til et annet!

Kulturen der er helt annerledes, jeg kunne ikke gå til butikken alene, jeg måtte ha med meg noen, det var ikke som her i Norge. Det var jo busser og alt, men det var ikke trygt i følge familien, man kunne bli bort, vi kjente jo ikke stedet. Alt var annerledes, de fulgte en helt annen tro der, man skulle dekke seg til, jeg kunne ikke gå uten sjal rundt halsen eller på hodet. Jeg var jo ikke vant til det, jeg var i følge alle her i Norge for liten til det, men ikke her, her måtte jeg det for å vise respekt for foreldre og besteforeldre. Dette var jo selvsagt uvant for meg, det kom som et lite sjokk, men siden jeg ikke var så gammel så ble jeg fort vant til det.

Mange tror at jeg er vant til kulturen min siden jeg er ganske flink til å følge den, jeg følger både tro og kultur. Jeg går med lange topper på grunn av kultur og tradisjon, også jeg går med sjal på hodet på grunn av religion. Men det er ikke sant, jeg blir rett og slett sjokkert hvis jeg ser for mange som er fra Pakistan! Ikke hvis jeg er forbredt på det, som for eksempel på et bryllup. Det er ikke lett, jeg er oppvokst i Lier, det var ikke mange Pakistanske familier i nærheten, i hvert fall ingen på min alder.

Jeg tror at selv om man har vokst opp med to kulturer så dominerer den ene, og man vil alltid føle at den andre er litt annerledes, men ikke nødvendigvis noe annerledes på en negativ måte.