Hellig tvang

Hege Storhaug

Boka innholder sanne historier om folk som blir tvunget fysisk og psykisk til å gifte seg med folk de ikke vil gifte seg med. De fleste i boka vil ikke det, de vet ikke hva som venter dem og de vil ikke gifte seg med en fra familiens hjemby, en som ikke kan noe om Norge og som oftest så var det en nær slektning, enten en fetter eller en kusine. Det eneste familien tenker på er at de skal få andre i nær familie til å ha det økonomisk godt og at de skal komme seg til vesten. Det de ikke tenkte på, som de kommenterer i boka, er om ungene vil det eller ei, om de faktisk har lyst til å gifte seg med en de kaller ”søster” eller ”bror”(noe som er normalt å kalle kusiner og fettere i de fleste asiatiske/muslimske land).

Den fysiske tvangen kan være at de blir slått og banket til de svarer ja, eller så kan det være at de blir lurt til hjemlandet. Foreldrene sier at de skal på ferie, men det er jo selvsagt ikke det som skjer, når de kommer til hjemlandet så blir de fratatt pass og har ingen annen mulighet enn å gifte seg med den foreldrene velger ut.

Den psykiske tvangen kan være at foreldrene truer med at de vil bli utstøtt av familien og miljøet hvis de ikke gifter seg med den de velger ut. Eller så hendte det at moren ble slått og banket, dette siden ungene var nærmere moren enn faren.

I tillegg til dette er det mange andre faktorer som fører til at de unge har problemer med å være ”normale” som de sier i boka. De fleste får ikke gjøre som de vil, de kan ikke være sammen med norske venner eller det motsatt kjønnet i det hele tatt. De må komme hjem rett etter skolen hvis ikke så får de bank. Hvis de en dag bestemmer seg for å bli ute og ha det litt morsomt så kan de risikere å bli forfulgt av mannlige familiemedlemmer. De kan bestemme at de enten skal giftes bort fortest mulig eller så kan de bli drept.

Alle i boka er personer som har stukket av hjemmefra og sliter med å kontakte familien sin igjen. Hvorfor? Bare fordi de ville velge ut sin egen ektemake. De fleste i boka måtte stikke av og gjemme seg for familien, for at de ikke skulle bli drept.

Det er en del fakta i boka, som for eksempel så står det om en person som leter etter folk som har stukket av hjemmefra og ”leverer” dem tilbake til foreldrene. Det er også mange andre fakta i boka, som for eksempel så står det hva du kan gjøre om du er i den samme situasjonen og vil ha hjelp. På slutten av boka har forfatteren også skrevet litt om hva hun mener burde forandres, sånn som for eksempel noe de fleste muslimske jenter sliter med. Det er det at de må være jomfru når de gifter seg. Hvis de elsker en person veldig høyt før de gifter seg og har sex med den personen så kan de risikere å bli drept om de ikke blør på bryllupsnatta. Derfor er det flere jenter som får oppretta en ”ny” jomfruhinne før de gifter seg. Forfatteren mener at det burde etableres et medisinsk tilbud for dem det angår, dette siden det kan redde liv.

Jeg anbefaler denne boka, det er en ganske sterk bok. Den får fram følelser og meningene til personer som normalt ikke ville ha sagt noe sånt. Dette syntes jeg er bra, for da er ikke deres liv i fare. Det er mange som opplever det samme som flere av de i boka, de blir forfulgt, torturert og drept. Er de i et annet land så er det ikke sikkert norske myndigheter kan gjøre så mye, og det er det jeg tror skremmer de fleste. Det faktumet at de kan bli lurt og ikke få noe hjelp. Jeg mener at norske myndigheter burde opprette programmer for å forhindre at sånt skjer, sånn ungdommer kan føle seg trygge til en hver tid, uansett hvilken bakgrunn de har. I bunn og grunn er alle sammen født og oppvokst i Norge, alle burde ha en rett til å føle seg like trygge.

Noen kommenterte noe, og fra hennes råd(Helene) så legger jeg til litt til på bloggen:
Det første som er viktig å si er at det ikke bare er jenter det handler om, det er også gutter som går gjennom dette. Det er en fakta bok, forfatteren har gjennom bekjente fått kontakt med folk som går gjennom disse problemene. For at de ikke skal få flere problemer så har forfatteren lovet dem at de ikke skal oppgi navnet deres, dette for at de ikke skal få problemer i nærmiljøet deres. Det er ingen hovedperson, hvert eneste kapittel har en egen hovedperson, i tilegg er kapittelet delt i to, i den første delen står det om en person som deler sine opplevelser. i andre del så står det fakta om hva som skjer i verden.

Mitt møte med en annen kultur

For omtrent seks år side så reiste jeg til Pakistan. Broren min og søsteren min skulle gifte seg. Jeg hadde gledet meg hele året, jeg skulle få se bestemor, bestefar, onkler, tanker, kusiner og fettere!

Det var en lang flytur som var litt annerledes, jeg var vant til å ha mange norske personer rundt meg, jeg var vant til å snakke norsk. Nå satt jeg på et fly der 90% snakket urdu, og mamma sa at jeg måtte begynne å snakke urdu. Jeg kunne jo språket, jeg hadde snakket det siden jeg begynte å prate, men jeg hadde vendt meg til å snakke norsk siden jeg gikk på en norsk skole.

Når jeg kom til flyplassen så ble jeg møtt av mange mennesker, jeg trodde jeg skulle møte mange kjente ansikter og et kjent miljø. Men det skjedde jo ikke, jeg kjente igjen de færreste og det var ikke det jeg husket fra mitt siste besøk. Det var mange lukter på en gang, det var en søt lukt, en litt sur lukt og en vondt lukt. Alt dette blandet ble litt mye, jeg holdt på å falle sammen. Det var alt for mye på en gang, varmen, menneske mengden og lukten. En av kusinene mine, som jeg husket, så at jeg hadde et litt rart ansiktsuttrykk. Hun greide ikke å la vær å le, jeg hadde blitt så annerledes.

Vi dro hjem til bestemor og bestefar det var annerledes, husene var ikke laget av tre som de fleste husene i Norge, de var laget av stein og man kunne gå på taket! Man kunne til og med dra fra et tak til et annet!

Kulturen der er helt annerledes, jeg kunne ikke gå til butikken alene, jeg måtte ha med meg noen, det var ikke som her i Norge. Det var jo busser og alt, men det var ikke trygt i følge familien, man kunne bli bort, vi kjente jo ikke stedet. Alt var annerledes, de fulgte en helt annen tro der, man skulle dekke seg til, jeg kunne ikke gå uten sjal rundt halsen eller på hodet. Jeg var jo ikke vant til det, jeg var i følge alle her i Norge for liten til det, men ikke her, her måtte jeg det for å vise respekt for foreldre og besteforeldre. Dette var jo selvsagt uvant for meg, det kom som et lite sjokk, men siden jeg ikke var så gammel så ble jeg fort vant til det.

Mange tror at jeg er vant til kulturen min siden jeg er ganske flink til å følge den, jeg følger både tro og kultur. Jeg går med lange topper på grunn av kultur og tradisjon, også jeg går med sjal på hodet på grunn av religion. Men det er ikke sant, jeg blir rett og slett sjokkert hvis jeg ser for mange som er fra Pakistan! Ikke hvis jeg er forbredt på det, som for eksempel på et bryllup. Det er ikke lett, jeg er oppvokst i Lier, det var ikke mange Pakistanske familier i nærheten, i hvert fall ingen på min alder.

Jeg tror at selv om man har vokst opp med to kulturer så dominerer den ene, og man vil alltid føle at den andre er litt annerledes, men ikke nødvendigvis noe annerledes på en negativ måte.